Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har slutta og gitt opp denne bloggen. Følt at den ikke har gitt meg noe, kjent på det som et ork. Nå er den bare der. Den er der når jeg trenger den. Den er terapi. I blandt blar jeg tilbake både i denne og i min gamle. Jeg leser om tiden i Oslo, prøver å huske hvordan jeg hadde det da. Leser om hvor fæl den siste dagen på jobb i Oslo var. Jeg glemmer aldri barn og kollegaer som sto og vinket til meg fra vinduet for siste gang. Jeg  må le litt da jeg leser om at jeg gråt på tbanen og hadde uvitende mascarakliss i hele trynet etterpå. Jeg leser om da jeg bodde i Bogstadveien og nesten ble seconhand rusmisbruker. Jeg leser om hvor sliten jeg var fordi begge kollegaene mine bytta på å være syke i verste vinterhelvetemånedene.  Åh. Minner. Jeg er glad jeg har denne bloggen. Det er fantastisk gøy å lese tilbake. Jeg leser også om tiden på psykriatisk og kjenner meg sterk. Tenk at jeg var der? Uvirkelig. Jeg husker maktesløsheten og oppgittheten. Men også håpet, jeg visste at det ikke var for godt. Jeg husker alle de fine ordene fra dere rundt meg. Jeg vet hvem mange av dere som leser bloggen min er, noen av dere kjenner jeg ikke. Hei til dere alle forresten!

Dette innlegget skriver jeg for meg. Bildene jeg legger ut er for meg selv. Slik at jeg en dag kan se tilbake og være takknemmelig. Slik at jeg kan huske og se progresjon. Jeg har sykla 14 km for tredje gang på en uke i dag. 42 km på en uke. Det er ikke mange ukene siden jeg ble utslitt av å dusje. Jeg er fremdeles syk, men mye friskere. Alt gror og heles litt etter litt. Det er viktig å se fremover. Neste “mål” er å begynne å løpe igjen. Det gleder jeg meg til. Mange spør meg hvorfor jeg trente så mye før alt dette skjedde. Det var ikke bare virkeligetsflukt. Det var ikke bare fordi jeg følte at det i perioder var det eneste jeg kunne og fikk til. Det var mest fordi jeg likte det. Spør jeg deg og hvorfor du strikker så mye? Hvorfor du scrapbooker? Hvorfor du leser så mye? Trening er hobbyen min. Det er en livsstil.Min stil. Vi er alle forskjellige.

En dag skal denne bandasjen bort. En dag skal jeg kunne dusje uten å tenke på å væte den til. En dag skal jeg kunne ligge i et badekar igjen. En dag skal jeg ikke drives av vannvid av ryggsår som KLØR. En dag veldig snart! Faktisk er den mye mindre enn den en gang var, mindre enn jeg gjør den til oppi hodet mitt.

En dag vil jeg ikke ha bandasje i hodet. En dag kan jeg vaske håret så ofte jeg vil. Kall meg overfladisk, men å ikke vaske håret på en uke er ikke særlig fresht…(i dag gjord jeg det alikavel.jeg ORKA ikke fettet lengre…å føle seg fresh har alltid vært vitig for meg. Speeiellt når jeg har vært syk. I blandt er det verdt de kreftene det tar for å klæsje på litt mascra og børste håret, selv om en har influensa og føler seg sjit;) )

..når vi er inne på hår. Jeg har ikke klippet mitt siden (hm…mars?) og har verdens ettervekst. Jeg tror det er helt normalt og jentete å knurre når etterveksten blir såpass GIGA!

En dag skal lårene mine ha samme størrelse igjen. Dette er visstnok etter sykkelturen. Men å gå i jeans er uaktuellt siden venstrelåret er spåass mye større (det er ikke stort,bare større enn de andre) En dag skal de føles like, en dag skal det ikke kjennes så kompakt og tungt lengre. EN DAG!

En dag skal jeg vinke hadebra til fragmin. De kommer ikke til å bli savnet. Tro meg!

…når jeg vinker farvell til fragmin, vinker jeg også farvell til blåmerker,kuler og merker på magen…der vises dog ikke så godt på bildet, men jeg ser ut som et fargekart på magen….

Og helt til slutt. Denne er til dere som leser bloggen min og som har lidd dere igjennom skavanklista mi:

Verdens søteste Donalt med grøt på nesa.