I blandt kunne en ønske en hadde en knapp en kunne trykke på, som øyeblikkelig tok en tilbake til Smøla. Til roen og freden, til de stille myrene og de vindfulle dagene hvor en ligger inne under den varme dyna og hører vinden slite i husveggene. Bare et lite påfyll. Jeg kunne ikke tenkt meg å bo på Smøla, jeg har ikke gjort det siden jeg var 16, og sånne småsamfunn er ikke helt min greie. Og hvordan i huleste skal en komme seg fra a til å uten tbane og buss?

(bilde fra vg.no)

Jeg elsker bylivet, alle mulighetene det fører med seg. Anonymiteten. Å kunne tusle rundt en hel dag uten å møte et eneste menneske en kjenner. Å bare være i menneskemylderet. Men jeg lengter hjem til Smøla så veldig i blandt. Til naturen, til roen og bedageligheten. Å sitte på ferga og kjenne pirret i magen av at “nå er jeg der snart”, å se den vakre øya komme nærmere og nærmere. Kjøre over heiene og se vindmøllene bli større og større. Komme hjem og bli møtt av en krabat som er så glad for at noen kommer hjem til han. Å sove på det turkise rommet. Å ligge å høre på stillheten. Stillheten som nesten er  bråkete i seg selv. Å gå i naturen. Å bare sitte på en tue og speide utover pannekakelandskapet. I blandt kunne jeg ønske jeg var liten igjen, så jeg slapp å dra derifra. For selv om det er godt å komme tilbake til bråket og støyen byen fører med seg, så vil jeg alltid lengte hjem. Hjem til den lille, flate øya. Stedet jeg ikke satte pris på før jeg dro derifra, og jo lengre vekk jeg drar, jo mer kommer savnet. Hjem.

Akkurat HER vil jeg sitte nå, og speide utover ett stille vann hvor det ikke er noe bråk, ståk og leven…snart!

[Les mer...]