I dag dro jeg til skogen. Ikke hvilken som helst skog. Skogskirkegården. Sveriges største gravplass. 100 000 graver. Og ja , en skog. Det er vanskelig å beskrive følelsen jeg sitter igjen med etter å ha vandret blandt gravene i en vakker skog. Det var så stort. Grav på grav på grav. Alle menneskene, historiene, skjebnene. Barnegraver, graver med kun navn, forlatte graver hvor navnet for lengst var visket ut, familiegraver. Overveldende. Jeg gikk meg nesten vill blandt alle de døde. Men merkelig nok føler jeg meg veldig avslappet og beroliget etter besøket på gravstedet. En tenker på sine egne, minnes og jeg vet ikke helt jeg, kanskje gikk de der ved siden av meg, var det derfor jeg følte meg så rolig av avbalansert, nesten som jeg hadde fred i sjelen.
Et vakkert sted i allefall. Vakkert for de som sørger, vakkert for de som ligger der og vakkert for oss andre som bare tusler rundt der. Og hvor spesiellt er det ikke å bli bisatt i håpets kapell?




















