Jaha, men det nærmer seg den magiske datoen igjen da. 1. juli. Bursdagen min. For meg; en vanlig dag. Jeg vil ikke ha for mye oppmerksomhet og styr. Jeg tar ikke med kake og ordner fest. Det er bare ikke meg.

Men…..siden dere spør. Her er svar. Altså i form av gaveønsker. Jeg behøver ingen gave, det er ikke det. Men om dere nå absolutt vil….

(Og ja….jeg trenger et photoshopkurs også obviosly…)

Here we go…

• Hudpleie fra Korres: nyfunnen elsk på det merket<3
• Nespressokapsler: ønskes alltid velkommen:)
• Pocketbøker: elsker krim og lettbeint underholdning. 6 uker ferie. Jeg trenger lesestoff!!
• Duftlys fra IKEA: jeg er en enkel sjel; digger duftlysene fra IKEA (eple og vanilje er favorittene!!)
• Kompressjonstights: fordi jeg har hørt det er bra, antageligvis er de pissdyre
• apple time capsule: slik at bildene mine ikke forsvinner hver gang jeg greier å kræsje macen (har bare greid det en gang hittill dog…men er det noe jeg er god på er det å kræsje pc´er)
• Acne short pistols: alt for dyre selvfølgelg, men det er lov å drømme. Eide et par en gang, men jeg solgte de. Ikke bra.

Jeg er av slaget som faktisk synes gavekort er fint å få:) Hvis ikke er en klem, en varm tanke eller jordbær mer enn nok for meg:)

Den har vært her i 5 år og selv om jeg har prøvd å bli kvitt den et par ganger, så faller en alltid tilbake. Den har blitt en del av meg, på godt og vondt. Jeg har delt mye…igjen på godt og vondt. Den var faktisk helt nødvendig for meg en stund. Helt nødvendig for å bli frisk. Å skrive, å fortelle, å lette hjertet som hadde bært så tungt så lenge og alene. Ord som vil for alltid være der. Skal jeg ta det bort? Skal det få stå. Det er noe betryggende i å kunne fjerne alt, med et lite tastetrykk. Selv om det aldri vil bli borte for godt.

(random bilde fra august 2010)

Et utløp. Det er vel det bloggen har vært. Et utløp for irritasjon, sinne, glede, frustrasjon og kreativitet. Livet mitt i tekst og bilder. Livet slik jeg trodde det skulle være, men som stadig holdt meg våken om nettene.

(november 2011)

Det var den gang, og nå er nå. Logisk nok. Jeg ligger ikke å tenker “hva er poenget?!” om kveldene lengre. Jeg sovner. Uten så mange bekymringer. Uansett så er de små mot hva det en gang var. Nuet. En lærer seg å leve i det og gi litt beng i sine egne teite hangups. Det er det som er poenget. Nuet og beng i egne hang-ups. Og alt det andre som kommer innimellom.

Det var det. Fra nå er jeg litt “ferdig” med å formidle meg i tekst og tanker. I blandt vil en ha slikt litt i fred;) Fra nå av er dette en fotoblogg. Eller noe i den gata. Vi får se.

Jeg har et vagt minne om at jeg aldri fikk sove og at kroppen vred seg i smerter. At jeg slumra og forsøkte å tenke at “dette skjer ikke”. “Dette kan ikke skje NÅ”. “Jeg vil ikke! Orker ikke!” Hva om jeg bare later som om det ikke er der? 3 timer senere slepte jeg ei bøtte med spy og galle til badet. FAEN! Og slik var det med den natta.

Jeg burde jeg aldri sagt at “det eneste som mangler i samlinga nå”. Jeg har nettop ligget i fosterstilling etter å ha kledd på ei naken dyne. Jeg har vært på butikken, svettet som en gris og har ikke lyst på noe av det jeg har kjøpt. Jeg er bare sinna. Sinna på februar og mars som ga meg ALT av barnehagesykdommer.ALT, og mer til.Irritert på den siste uka som har vært tung. Oppgitt over å nok en gang måtte være lenket til denne senga. Ikke orke å gjøre noe annet enn å bevege meg mellom kjøkken og bad. Ikke ha ork.

Jeg vet jo at det ikke er min feil, at det går over om et par dager. ALT går over og jeg har tross alt tatt meg igjennom ting som er mye verre. Jeg er bare så forbaska lei av å ikke virke. Kan jeg sende meg selv inn til reparasjon? Bytte ut en del eller to som ikke virker?

Jeg skal kanskje være takknemmelig for at jeg har vært forskånet fra kräkis (altså farrang…altså omgangssyken) i 2 år. Æsj, så vondt det er. Men NÅ…NÅÅÅ..er det vel nok?!

Jeg var den eneste på perrongen denne dagen. Akkurat da i det minste. Jeg vet ikke hvor alle de andre var.Jeg hadde ikke enset dem uansett.  Jeg var alene. Som i så mye annet. Alene. Tbanevognen var nesten tom, alene med alle tankene. Det var varmt. Den tok meg med bort. Bort derfra. Hodet er fullt av bomull. Jeg orker ikke være alene med tankene mine lengte. Skal – skal ikke. Vil – vil ikke. Orker ikke. Mer.

All denne skjønnheten. På ett eller annet vis må de ha berørt meg og tankene mine. Jeg gikk meg nesten vill der i skogen. Jeg visste ikke hvor jeg var. Husker jeg tråkket på en frosk. Det var ikke med vilje. Orker ikke. Mer.

Hva tenker du på? Vil du bort herfra? Jeg sov i to timer i parken. Som var nesten folketom denne dagen. Alene. Orker ikke. Mer.

Men kroppen ga aldri opp. Den orket. En kommer seg igjennom det meste med litt tålmodighet, humor, store koseboffer og famile. En orker det utroligste og en gir aldri opp. Lengre. Orker. Mer! NÅ!

Mars 2013

Jeg våkner og kan ikke puste. Dynen kjennes hard og vond mot den såre huden. Jeg må på do for n´te gang denne natten. Går i svime mot det jeg tror er døren. Våkner igjen et par timer senere og har hodet fullt med bomull. Orker ikke. Gidder ikke.Noen borrer. Virkelig? Lørdagsmorgen?  Ser ut av vindu….DET SNØR! Virkelig?! *”&/”&Afak19#$(nvajf.

Mer er det ikke å si om den saken. Merde!

Jepp!

…er  dette akkurat nå. Lovnaden om plussgrader. 6 herlige stykker. Jeg er lut lei av kulde,forkjølelse og å være konstant sliten og tett i hele hodet….det føles som om hjernen har blitt til snørr og at jeg snyter ut en kubikkcentimer i timen. Paracet,nesespray,øyedråper og the wire holder meg i gang..og vissheten om at det bare er 9 dager igjen av februar!

jeg återkommer når det blir varmere.