Må også få lov til å finnes i sortimentet. Da er det ekstra digg å snøre på seg joggeskoa og løpe avsted et øyeblikk. I dag ble det intervalltrening. 5 km. Intervalltrening er superdupert for å få opp kondisjonen, min er jo litt ute å kjøre. Etter løpeturen ble det litt styrke og så det diggeste av alt: å tøye ut. Minst 15 minutter. Nå: sove. Lang dag i morgen. Og en uke til påskeferie. En hel uke fri! Ah.

“I dag skal jeg løpe en mil.” Jeg bare bestemte meg. Visst, det virket som et ganske høytflyvende plan. Men fader. En må da pushe seg selv litt. Med det i hodet prøvde jeg å ikke tenke på at jeg ikke har løpt en min siden desember og at kroppen har vært igjennom alskens virusinfeksjoner siden da. Fuck it. Jeg løp en mil. Fullt fokus på å ikke tenke “gæh 7 kilometer igjen” og “jeg dør,jeg dør,jeg dør!!!!” Ikke den beste tiden, men hva gjør vel det? Jeg driter i tid. Det gjorde vondt og den siste kilometeren var et rent lite helvete. Eller…de 4 siste kilometrene. Følelsen etterpå?! Svett hummer, men en glad hummer.

Dessuten scora Rosenborg nettop! Hell yeah! Det ultimate vårtegnet: seriestart. Bare prøv å se bort i fra snøfall og kulde. Snart. Snart…snaaaaart!? Kanksje dette er året jeg får gå på cupfinale?! Jeg viiiiil!

En ser jo litt hvor det gikk åt skogen. Rundt 18/2. Altså en måned siden. Så var det en uke med hangling før bihulebetennelsen slo inn. I grunnen får jeg litt angst av den statistikken til SATS. “Gjennomsnittlig trening per uke: 3.13″ Uæh. 3 ganger i uka? Det er jo så lite!!! Så glemmer en bihulemonsteret.

Men nå. Nå har jeg hvilt. Jeg har kjeda meg, jeg har sett så mye tv-serier at jeg er lei det også. Jeg har glodd på sport på tv, jeg har drukket ingefæravkok og skyllt nesa 140 ganger om dagen. Jeg har gått igjennom 3 kleenexbokser og 3 nesesprayer. Minst en pakke paracet og 3 sykemeldinger. NÅ! NÅ er det nok! Hører du? Det rekker nå. På torsdag løp jeg 5 km uten besvær etter en måned borte fra tredemølla.

Ergo. Det er nå det begynner.

Jeg har et fuckings halvmaraton i komme i form til. (om nå snøen er borte til september…..?!)

Mitt hat mot å løpe. Et ork. Kjedelig. Monotont. Vel, i det siste i allefall. Før, da jeg bodde i Oslo/Stockholm løp jeg jo en del …noe.
Her ute er alternativet asfalt/vind eller tredemølle. Da surner man relativt kjapt. Asfalt er hardt for knærne og å løpe 5 km for så å snu til en motvind av en annen verden.. Kjedelig. Tredemølleløping…ENDA mer demotiverende! Det er noe jeg aldri har forstått meg på! At folk orker.

Men nå. Etter at jeg kom meg over kneika med den første mila på mølla,så har det jammen meg løsna. Ikke uventet handler det ikke om dårlig kondis..det handler om hodet.
I går. Endelig frisk etter noe hals/luftveis-shit. Rastløs. Sa til meg selv:” du skal løpe i en halvtime.” Koste hva det koste vil. Ville egentlig si:”du skal løpe ei mil!” Men la oss være realistiske; etter ei uke innendørs i vannrett stilling virket en halvtime mer enn nok!

Særlig. Det sitter kun i hodet! Tiden er kanskje ikke til å skryte av og visst måtte jeg ta et par minutters gåpause etter 5 km..men hell yeah! Min 3. mil på mølla. And I love it. Er jo helt sjukt at en orker…en hel time..også løper en, utsikten er en vegg. Hujedamej så spennende. Trikset er bra musikk. Rens ut alle de halvkjedelige sangene fra spillelista. Ikke nistirr på tidtaketen, slik blir en gal av. Tenk på noe annet, syng med (som en kan gjøre når en er den eneste som er sprek på en lørdagsettermiddag!) just do it!

Jeg skal bli er en løper. Halvmararon i september!? Bring it on!!!!

Med frykt for å bli syk igjen…tørker alltid av matter før bruk..med god grunn..andre menneskers shit og svette…blæh!

Dette er i oktober i fjor. Sånn ca da jeg begynte å trene igjen. Den gangen var målet å orke å løpe. I det hele tatt orke. For ca et år siden fikk jeg på meg SKO. Etter å ha gått i slippers fordi jeg hadde sår på hælene og de var hovne og jævlige, så fikk jeg på meg et par SKO. Nå er sårene tørre flekker som liksom ikke vil gå bort. Hvor mye jeg enn smører.

Det er så rart at dette var for et år siden. Jeg husker den der følelsen av å ikke orke å løpe. Det gjorde vondt og det var helt pyton. Nå er det en selvfølge. Visst, det er da pyton også, men på et annet plan.

Mål må en uansett ha. Realistiske mål. Det har jeg da lært. Jeg savner SATS, men jeg savner ikke hvor opphengt jeg ble i SATS-timeplanen. Samtidig ser jeg jo at nettop det ble hva som fikk meg til å holde hodet over vannet så lenge. Som faktisk gjorde at denne kroppen min klarte den enorme belastningen den ble utsatt for.

Høstens mål er å orke å ta armhevninger. På tå. Før har jeg alltid tatt armhevninger med knærne i bakken. “Dame-varianten”. Men nå skal jeg banna bein bli sterk som en okse. Denne uka har målet vært å ta 2 armhevninger x 3 ganger. Det høres jo fantastisk lite ut. Men jeg er da også fantastisk svak når det kommer til akkurat det. Neste uke tar jeg 3 armhevninger og når høsten er omme…ja da er jeg reneste ironwoman. Hahaha.