So far.

Dagen før dagen før dagen. Juleferie. Det har ikke heeelt sunket inn enda. Desember har vært rar ettersom jeg har vært syk det meste av måneden og det for en gangs skyld har vært normalt desembervær (les: ille kaldt) her ute på holmen. Vips var det juleferie og vips er det 14 dager igjen før jeg setter nesa mot Oslo. Ikke for å sove på Jannes ekstraseng eller på rommet til lille E, men for å bo der. Weird. Det gledes over det meste; venner, muligheter, en by, liv og røre. Men jeg kommer nok til å savne stillheten og roen. Uansett hvor jeg har bodd før, så er det alltid denne stillheten og roen, langt bort til nærmeste nabo og mulighten av å være helt alene i et landskap av noe som virker som uendelig myr, som jeg lengter tilbake til. Bare det at det blir for mye stillhet og myr i lengden. Det var dette med pose og sekk da;)

I dag bestemte jeg meg for at “nå er det  nok”, jeg orker ikke denne sykdommen lengre. Jeg, som er relativt aktiv og  har relativ god matlyst, men jeg kjenner ikke igjen denne slappe kroppen som ikke orker. Kan gå flere timer uten mat, kjenner ikke at jeg er så sulten av jeg nesten svimer.Saltsug, søtsug og penger og gull…nada. Har ikke lyst på noe. Presser i meg mat. Håper på at penicilinen jeg ikke helt skjønner hvorfor jeg fikk når sykemeldinga sier “influensa”, skal virke. At jeg bare skal våkne opp og kjenne igjen kroppen min. Så jeg tenkte det fikk briste eller bære. Det hverken brast eller…øh bart (?!) Det gikk på et vis. Så jeg tok det med ro. Oh my! Så lei jeg er av å “ta det med ro.” Samtidig så husker en hvordan det var; å være deprimert, psykisk syk, ikke orke livet. Hvordan en da lengtet mot å bli kroppslig syk. Noe som faktisk bare krevde at en sov, hvilte og tok en og annen paracet.

Nuvel. God jul da folkens!

Årets søteste nisse?

….her kommer den kalde fine tida!

Ok, jeg erkjenner at når vinteren absolutt må komme så alt for tidlig, når den  faktisk er her, og det er ingen vei tilbake.. Så er det vel greit at den oppfører seg pent. At den gir oss dager hvor det ikke blåser alt for mye og hvor solen skinner. I går skulle jeg  dra å trene. Nei, vi har jo ingen SATS her på Smøla, ikke et usselt lite friskis og svettis en gang. Men et treningsrom. Det er uansett utrolig bra at en faktisk har en mulighet! Kjempeflott. Jeg hadde sansynligvis blitt (om mulig) enda mer sprø av å være her ute, om det ikke fantes en mulighet for å bli av med energi. Men i går kom jeg rett og slett ikke inn. Dør 1 var tydeligvis kaputt og dør 2 var låst. Kunne sikkert brukt flere avsnitt over å raljere over hvor irriterende og ulogiskt slikt er. Men hva hjelper nå det. Røre på seg må en jo. Så da ble det å traske i snøslapset med Donald i stedet. Bedre en ingenting. (Og Donald ble i allefall glad:) )

En ting som ikke er så festlig med vinteren er at huden min går komplett bananas. Nå gjør den det fint sånn ellers også, for all del. Men når det blir kaldere og tørrere i luften, skjer det noe. Tørre flekker. Jeg har i grunnen vært plaget med det i flere år, men det blir bare verre og verre. Her kommer en advarsel; det er ikke pent..

Nå er dette tatt ca rett etter et lag med ansiktskrem og i snålt lys. Så det ser muligens litt verre ut enn det er. Men ja…hva søren gjør en med disse flekkene?? Jeg har prøvd alt fra å la den være, zinksalve og vitamin e-olje fra bodyshop som har funket som bare det før. Men nei. Den store flekken der har jeg hatt i flere uker…usj. (Vanligvis er de i størrelse og eh…konsistens med den mindre flekken lengst opp) Mulig jeg har fortrengt alle minner fra tidligere vintre, men det var da ikke SÅ ille i fjor. (?!)

Uansett: tips og råd mottas med TAKK! (Og ja…kuldekrem er innkjøpt…er bare det at den ligger på jobb…..innser at det ikke var så smart ettersom det SVIR i hele trynet etter en drøy time ute i kulda…)