2010: Har besøk av Bodil og tar bilde av meg selv i fascinerende prøverom
2011: Er ufyselig trøtt, drikker celsius og blir skummelt gira på trening. Her SATS regjeringsgatan. Jeg tipper “energy” sto på programmet.
2012: Det er “varmt” på Smøla, jeg og Donald soler oss og går en tur på 14 km.
2013: Svir pizza som jeg spiser av latskap(den er dog “hjemme”laga) og gleder meg mest til mai og vår…..
Jeg har blitt forkjøla. Det måtte jo skje før eller siden. Så nå ligger jeg her og gomler gresk yoghurt og ser på skiskyting. Booker av og grotter meg litt lengre ned i morgenkåpa. Tenker at det egentlig er litt digg å bare ligge her resten av dagen å se på tv og serier på pc´en. Men gyldig grunn. Ute er det fuglekvitter,solskinn og minus hundreogfemti. Ca. Jaha, jeg skulle heller banka livsjiten ut av meg selv på bodycombat. Men det kan jeg gjøre en annen dag når jeg er frisk.
2013: jeg har fredagsmyz med meg selv. Stratos.Pottis.Druer og gullrekka. Selv om jeg skrudde av midt i Skavlan og så noen episoder av “the Mindy project” før jeg slokna.
2012: Sverige slår opp med meg. Tenk dere lettelsen. De, altså Sverige, sender meg enda brev i blandt. Jeg skjønner sjelden hva de vil meg, men det er for det meste formaliteter. “Hei, du har ikke tjent noen penger hos oss i år, men vi sender deg alikavel et brev for å si fra. Bare for at!”.
2011: Jeg blir rammet av kräksjukan og kommer meg ikke til Oslo som planlagt. Forbanner foreldre som sender syke barn i barnehagen og er allment gretten. Har per dags dato ikke hatt kräksjukan siden. *bank i bordet*
2010: Jeg har nettop skrevet under ett jobbkontrakt som jeg i ettertid skulle vært foruten. Den jobben og sjefene der utsatte meg (og andre) for et press som var umenneskelig. I blandt går politikk desverre foran humanitet. Noe små barn burde skånes for.
Jeg skulle egentlig finne ut av hva jeg drev med i februar før om årene. Men endte opp i verste nostalgitrippen. Det er nettop det som er så herlig med å ha blogga i evigheter. Minnene.
Jeg savner å gå i tøysko. Flipflops. Ballerinas. For all del; ullsoker er digg, men å bare traske rundt i tøysko. ÅH!
Jeg savner varme. Det ble litt “varmere” i Oslo de siste dagene. Rundt 0 grader og slaps. Ikke ideelt det heller, men bedre enn vargavinteren. Nå har det blitt kaldere igjen. Argh. Takler.snart.ikke.mer. (Men takk og lov er januar over!)
Jeg kan savne Stockholm så det gjør vondt i magen. Jeg ville ikke byttet tilbake nå. Men Stockholm. Det er ikke det samme å dra tilbake dit, å være turist. Å bo i denne vakre byen var en opplevelse. Jag och du Stockholm!
Jeg hadde helt glemt “training for runners” på Hornstull på onsdagene etter seinvakt. Åh. DET var gøy det. SATS er gøyere i Stklm. Timene er mer varierte og instruktørene er en del bedre. Body Combat f.eks. Jo, det er gøy her og, men instruktørene er desverre ikke på nivå som i Sverige. (Nå er den timen helt ny i Norge, så det kan hende de trenger litt tid på seg..)
På tal om SATS; jepp…jeg savner Stokholm-SATS. Her på Regjeringsgatan!
Savner denne kjolen jeg kjøpte på Indiska. Aner ikke hvor den har blitt av. Skrik om dere ser noe lignende et sted!
Sol. Sommer. Solings. Balkongheng. ÅH, HERREGUD!!! TORTUR!
God helg!
…jeg flytta til Oslo og komplett HATA det. Bodde i verdens snåleste kollektiv.Snålt som i ting som at rømningsveien plutselig var en dør inn i et annet kjøkken i et annet kollektiv og at vi hadde stige i dusjen. Så ble jeg kjent med S&E og alt ble finfint.
….Tuva var på denne størrelsen (teenyweenyTuva)
…jeg grilla i en park (her representert ved Frognerparken)
…..en bakte den berømte Oreokaka for å ta den med på sommerfest.
…..en faktisk var BRUN uten hjelp av selvbruning
….en satt på et kjipt vandrehjemsrom i Stockholm med en Hello Kitty-adventskalender
….en hadde en dumtelefon. Altså en vanlig mobil. Ikke en smarttelefon.
….en hadde normalt hår. Ikke tuster som står ut her og der. Ikke hårløs flekk. Oh well.just hair..
..en var på SATS
….det var jul i Stockholm
…dette var realitet
I disse dager har jeg begynnt å se tv-serien “Angela” igjen. Nostalgisk nittitall, dr martens sko, klam tenåringsusikkerthet og ikke minst Jared Leto. Når jeg nå var i det nostalgiske hjørnet, begynnte jeg å lete på youtube etter flere gamle perler fra det glade 90-tall.
Alf!! Mener å huske det fantes Alf-blader også. Husker det var litt tvil om hvorvidt Alf var et ekte romvesen eller ei…haha!
Life goes on.
En kommer ikke unna Beverly Hills 90210. Definisjonen på 90-tallet. Holdt vel på litt for lenge og tragisk nok har de lagt en oppfølger(sendes den enda?) Oppfølgeren har jeg ikke lagt meg borti. 90210 er 90-tallet og trekantdramaet mellom Brenda,Dylan og Kelly. Ah, nostalgi!
Twin Peaks. Dette ER og blir en av mine absolutt favoritt-serier uansett tiår. Jeg har alle boksene på dvd og kan i blandt få litt TP-obsession. Mystikken, raritetene, de sære karakterene, Dale Cooper…Sukk!
The Nanny. Igrunnen en utrolig irriterende serie som har blitt vist ALT for mange ganger i reprise. Seinfeld er også en slik serie. Ikke irriterende, men reprise-ødelagt. Når en føler at en har sett alle episodene minst 10 ganger før…
Mad about you. Elsket den serien. Helen Hunt. Bra skådis! Også er jo Ursula (Phoebe i Friends sin søster) med!
Husker dere disse? Pizzagjengen! Hun jenta (Sharon?) var mega-irriterende..Var ikke dette en av de seriene som ble sendt på tirsdager etter friends??
Roswell. Hey, med Dido i introen og Katerine Heigl.
Pacific Blue. Hva var vel sommerne uten??
Sist med ikke minst: Friends. Også en av de ultimate all time-favoritt tv-seriene jeg vet om. I vinter så jeg hele serien i strek. Intenst, men utrolig gøy. Jeg husker da de begynnte å sende Friends. Jeg hadde fått tv på rommet (14 tommer!!) og absolute music cd-er var lykken på jord. Haha! Love those 90´s!
Det finnes jo masse andre serier fra det glade 90-tall. Dette var noen av de jeg husket aller best! (Jeg likte “ER”, eller “Akutten” som serien het på norsk, veldig godt. Men der ville altså ikke YouTube sammarbeide..)
Hvike tv-serier var dine 90-talls favoritter??
En venn sa til meg for ikke så lenge siden at jeg faktisk har fått en ny bursdag. Jeg har fått et nytt liv. Født på ny, eller noe slikt. Dagene rundt 21/22 juli tenkte jeg mye på dette og kunne føle en slags sorg og skam over hele situasjonen. Men det fine med det å være FRISK er at det går et par dager, det synker inn også vokser en litt på det. I dag sitter jeg å ser på gamle bilder fra tiden i Stockholm. Ser på bilder fra steder, bilder av meg selv, bilder av snø og pussige greier. Slikt er morsomt, men rart. Det virker så fjernt. Hverdagen der kontra hverdagen nå. Jeg har også begynnt å tenke at dette eventyret på øya snart også er slutt. Rart.
I det en blar igjennom bildene kommer naturligvis det merkelige skiftet i bildebiblioteket. Fra å være bilder på meg selv med tomt blikk, til sykehusbilder og bilder hvor blikket bare er mørkt. Hva om jeg ikke hadde tatt de pillene 21. juli 2011? Hva i all verden hadde skjedd da? Jeg tror ikke jeg hadde orket uansett. Livet. Det er imponerende at jeg orket så lenge jeg gjorde. Hva som holdt meg gående. Mye av grunnen til at jeg orket var all denne treningen. Mye av grunnen til at jeg overlevde var all denen treningen. Mye av grunnen til at jeg ble frisknet til var denne treningen. Mye av grunnen til at jeg ikke blir sprø av kribling i føtter og rastløshet er nettop: treningen. Det er og blir en hobby. Tidspunktet er i grunnen ikke relavant. Jeg hadde bestemt meg. Jeg hadde gjort hva jeg gjorde uansett. Når jeg har bestemt meg for noe, så blir det slik.
Det er rart å se disse bildene fra ett år siden. Det er godt, på en måte også. Akkurat det er også litt rart. Før var det bare ubehagelig. Nå er det så lenge siden. Takk og pris for at det der er over. Det er så nødvendig å ha det dritvondt for å faktisk få det bedre. Merkelig nok. Å gå inn i en vegg og ha det så jævlig som mulig, med en enste tanke i hodet: “this too will pass”. Og det gjorde det.
20. juli 2011. Dagen før alle disse pillene. Er det bare meg som ser ironien i at jeg ser ut som et spøkelse her? (Come on…vi må ha litt humor her…eller?)
Dette er eksakt et år siden. Jeg hadde nok sluppet ut på “perm”. Jeezez. Det der sykehuslivet. Det må jeg skrive en bok om en dag. Det gjorde det somewhat utholdelig at jeg ikke var halvparten så fucked up (mente jeg nå selv i allefall..men hvem er jeg til å dømme) som resten der inne. Det var i all elendigheten noe fascinerende underholdende i disse skjebnene.
Hat i sprøyteform.
Omtenksomme venner <3
Det beste av alt som jeg sitter igjen nå ett år etter er følelsen av at det ALDRI mer vil bli så ille. Lettelsen over å ikke ha så mye gruff som ingen vet om i bagasjen. Jeg vil ikke tillate meg selv å ha det så fælt igjen. Jeg antar at når en er i en slik situasjon som jeg var i, så tipper det over på den ene eller andre siden. Enten blir man frisk, eller så blir man ikke det. Jeg ble det og med meg i ryggsekken har jeg med meg en masse verktøy til å takle hva som nå måtte komme. Nada gruff.
Ett år.
En trenger ikke alltid en masse ord for å minnes. Iblandt rekker det med taushet. Jeg har funnet frem 16 bilder fra året som har gått.
Her er mitt år. Et langt år. Helt forferdelig, utrolig kjedelig. Tungt. Mørkt. Mye regn og vind. (Bokstavlig og billedlig…) Men ikke lengre. Nå er livet her igjen. På plass. Jeg er her. Mitt liv er helt igjen.
Der ute sitter mange som ikke er like heldige. Som savner noen. Jeg vet ikke hvorfor skjebnen ble slik at mitt lille helvete skjedde dagen før det aller grusomste.
Det er fremdeles litt ubehagelig å se på de første bildene, hvor liten og hjelpesløs jeg var. Men det gjør ikke like vondt lengre. Heldigvis. En skal aldri glemme, men i stedet for å sylte seg ned i elendigheten (for hva hjelper nå det?) kjenner jeg heller en enorm lettelse. For at det ikke er en jævla kamp lengre.
Takk.
Hurra. Grattis for meg.
Altså. Not. Jeg er ingen bursdags-fan. Har igrunnen aldri vært det. Det er bare masse mas. Aller helst går jeg forbi dagen i stillhet. Det blir noe falskt i at folk en ikke har snakket med på 5 år bombarderer deg med bursdagshilsninger på facebook. Hadde de husket meg om det ikke sto der liksom?Er vel slik verden har blitt. Hjernen slipper å huske ting som bursdager og telefonnumre. Alt finnes på facebook, eller ett tastetrykk unna på smarttelefonen. Nuvel. 32. Jaha. Hvordan skjedde det? Føler meg ikke en dag over…tja…det var det da. Men uansett. I dag er dagen. Hurra. Eller noe slikt.
Fra min 29. års dag. Det var styggvarmt i Oslo, jeg feiret dagen med å installere trådløst netverk i den lille leiligheten i Bygdøy Allé. Varm Oslo + liten leilighet + bråkete Bygdøy Allé = megafail.
I fjor ble dagen tilbrakt i tvättstugan. I Sverige er egen vaskemaskin en luksus man rett og slett ikke har når man bor i blokk. (Dels fordi det ikke er plass på de pyttesmå badene) Derfor har man tvättis. Et helvetes styr med å booke tid, sette av tid og huske tid en har booket….
Jeg ligger under dyna og hutrer, ser på gamle bilder og hører på Melissa Horn. Dagens sykkeltur hjem fra jobb bød på motvind med stor M og motbakker gjnnom 2,5 mil. For all del. Blir mer trim av slikt..(Var vel ikke akkurat DET jeg tenkte da jeg var på vei oppover bakke nr 17 og skrek “æææææææææ” av full hals…men etterpåklokskap dere…..;) ) Alltid denne forbaska vinden. Iskald. Jeg lengter tilbake til den varme byen, jeg vil ikke tilbake dit. Men en lengter etter noe som en gang var som aldri mer kan bli. En minnes. Gode minner.
Sommeren 2009 dro jeg til Stockholm i 2 uker. Jeg leide meg en leilighet på Söder via underskog og plutselig var jeg der. Jeg kjente ikke byen så godt, men jeg gjorde det alikavel. Gikk meg vill, gikk og gikk og gikk. Ble kjent. Utforsket. Og fant ut at “her vil jeg bo.”
Jeg reise fra Oslo og 30 grader. Holdt på å koke da jeg gikk fra jobb mot Oslo sentralstasjon for å sette meg på toget. Mot Stockholm kom regnet,kulden og åskvädret. Toget ble massivt forsinka og i Stockholm var det iskald. Fail. Jeg hadde pakket for varmere dager…
Men jävlar så brun en var. (Hadde vært i syden og “grunna”) Savn på flipflops og bare tær…
Bodil kom for å hilse på et par dager og her leker vi turist i gamla stan.
Janne kom også på besøk. Vi dro b.la. på Grøna Lund. Skrekk og gru. Har du ikke opplevd angst før….dra til Grøna Lund…(Mye folk på lite område, karuseller…skrekkelig lang kø for å komme inn, overpriser…) Men Vilda Musen var gøy..(og litt skummel..)
Fine fine, rare og smågale lemurene på Skansen.
Jeg gjorde megatabben i dag. Gikk inn på sats.se, bare for at..Der fikk jeg liksom alt i fleisen. “Body Combat”, “Body Balance”, “Sats Energy”. Følte med ett for å akuttgråte. Jeg savner Sats. Sats var mitt andre hjem. Nåvel, tredje kanskje. Nei. Andre. Jeg var jo der nesten hver dag. Da jeg var i Stockholm slo hjertet mitt tre ekstra slag hver gang jeg gikk forbi SATS Regjeringsgata,Zenit, Odenplan….sukk.
Jeg greier meg da fint på egen hånd. Motivasjonen er at en “mår så mycket bättre” av trening. (Alt dette snakket som Sats gjorde at jeg ble litt akutt-svensk her…det skjer ganske ofte for tiden…at jeg blir akutt-svensk altså) Det er ikke det. at jeg ikke orker eller har motivasjon. Med all verdens tid og ikke så mye annet å ta seg til…ja, prøv det selv..Jeg savner det bare slik. Noe annet. Enn dette. Noe mer.Det som var.
Da er det etablert. Kravet om at det må finnes et Sats på mitt hjem-etter-dette. Ikke 3t eller noe friskis og svettis. Definitivit ikke et treningsrom. Alt det der er bra, det er ikke det. MEN JEG VIL HA MIN SATS! Nå..
Slik var det før…crazy! Den løpinga klemte jeg inn mellom jobb og personalmøte husker jeg…eneste mulighet for å holde ut å jobbe 7.30-20.00…(Heia Sverige…)
Sats Energy klokka 7 på morgenen, før en skulle på jobb i 8 timer…(at en orka..eller, når jeg tenker meg om: det var kanskje derfor en orka…)
