Jeg ligger å undrer på dette med å “unne seg”. Det er lørdag formiddag, eller ettermiddag…alt etter som en ser det og jeg ligger enda i senga. Er jeg bare “lat” som ikke har stått opp enda? Eller “unner jeg meg” etterlengtet ro og hvile?

I går spiste jeg cheese doodles. Usikker på hvorfor. Jeg hadde EGENTLIG ikke lyst på. Men i ett sløvt sultent øyeblikk på kiwi kl 19:45ish ble dem med i handlekurven sammen med broccoli og kylling. Unnet jeg meg den posen med ostepop? Eller hvordan var dette nå igjen? Den smakte i og for seg helt greit. Hverken mer eller mindre.

Jeg har tidligere vært veldig skeptisk til dette med å unne seg mat. Å knytte kos opp mot karbohydrater. Jeg har selv en gang vært så sukkeravhengig at det å gå forbi sjokoladehylla på coop føles som “den grønne mil”. Sukkersuget. Sent på kveld. Som absinenser. Det vises jo ikke, fordi jeg er slank og fordi jeg trener regelmessig,  men hell yeah, jeg har vært slave av sukkeret. Etter at jeg leste “sockerbomben i din hjärna” så gikk det opp et lys for meg. Dette er jo meg. Så jeg tok et valg. Bort med sukkeret. Bort med å unne seg et kakestykke, bort med å fråtse. Bort med raske karbohydrater. En jævla kamp. Det var ikke lett. Men med tålamod og tid….så får en nå rare blikk og himling med øynene når en drar fram ei gullerot mens andre gumler kake. “Du er en sånn du ja” JA TENK, DET ER JEG!” Jeg spiser til jeg er mett og er der mer igjen på talerknen, så kaster jeg det eller sparer det. Å være stappmett er bare vondt, ekkelt og ikke bra på noe vis.

Vel. Jeg spiser kake enda. Jeg spiser ostepop. Jeg spiser sjokolade. Det er godt. Det skal jeg ikke fornekte. Men jeg vet at jeg ikke har det bra av for mye av den sorten. Det har ingen av oss. Men vi har alltid et valg. Jeg har tatt mitt. I blandt kan det være ganske håpløst å ikke spise hvetebakst og pasta. Spesiellt fordi man ikke har noen allergier å vise til. Da blir man stempla “freak”. Men også fordi det ikke er noe annet alternativ. Mat må en jo ha.

Greit. Det var ikke det jeg ville si. Jeg får vel bare være freak da. Og jeg innser at jeg ikke er lat. Greit. Klokka er ett en lørdags forettermiddag og her igger jeg. I senga. Småbarnsforeldre himler sikkert med de trøtte øya sine. Men jeg unner meg. I går slokna jeg klokka 12 og sov som en stokk til 9 i morges. Jeg liker å ha det komfortabelt. Derfor unner jeg meg å ligge i senga å se på sport (jeg har uansett ingen sofa å forflytte meg til), spise frokost å få knekkebrødsmuler over alt. Jeg unner meg dette etter en uke hvor jeg har stått opp før 7 hver dag (å ja…som om det ikke er noe ALLE gjør….) jeg unner meg dette etter å ha tilbragt mye tid a) ventende på kollektivtrafikk i polarkulde og b) inneklemt på kollektivtraffikk blandt menneskers morgenånde og kles-matlukt. Jeg har bodd på en øy i ett år. Oslorushen kom som et sjokk på meg.

Nå begynner jeg egentlig å bli litt lei av å ligge her. Nå har jeg unnet meg dette. Og kroppen føles som ny. Senere skal jeg ta turen til sats og prise meg lykkelig over at jeg på torsdag lagde nok mat til at jeg i dag kan unne meg å slippe å lage middag. (For på det området kan jeg være ganske så lat…..)

Hm ja…