Life in Sweden – elisabetbet.com

Happy b-day Elisabet

juli 1, 2012 2 kommentarer

Hurra. Grattis for meg.

Altså. Not. Jeg er ingen bursdags-fan. Har igrunnen aldri vært det. Det er bare masse mas. Aller helst går jeg forbi dagen i stillhet. Det blir noe falskt i at folk en ikke har snakket med på 5 år bombarderer deg med bursdagshilsninger på facebook. Hadde de husket meg om det ikke sto der liksom?Er vel slik verden har blitt. Hjernen slipper å huske ting som bursdager og telefonnumre. Alt finnes på facebook, eller ett tastetrykk unna på smarttelefonen. Nuvel. 32. Jaha. Hvordan skjedde det? Føler meg ikke en dag over…tja…det var det da. Men uansett. I dag er dagen. Hurra. Eller noe slikt.

Fra min 29. års dag. Det var styggvarmt i Oslo, jeg feiret dagen med å installere trådløst netverk i den lille leiligheten i Bygdøy Allé. Varm Oslo + liten leilighet + bråkete Bygdøy Allé = megafail.

I fjor ble dagen tilbrakt i tvättstugan. I Sverige er egen vaskemaskin en luksus man rett og slett ikke har når man bor i blokk. (Dels fordi det ikke er plass på de pyttesmå badene) Derfor har man tvättis. Et helvetes styr med å booke tid, sette av tid og huske tid en har booket….

Arkivert i:Life in Sweden, Nostalgia, Oslo, Uncategorized

Glad midsommar!

juni 22, 2012 Legg igjen en kommentar

Denne helgen er det St:Hans dere. En dag som alltid går meg hus forbi. Fordi jeg ikke har feiret den på veldig lenge. Barndommens st:hanser var alltid koselig med leker, bålbrenning og pølsegrilling. Mens nå i voksen alder…nja..en tradisjon jeg rett og slett ikke bryr meg så mye om.

I Sverige feirer de midsommer i dag. Av alle tradisjoner i Sverige, er det denne som står lengst frem. ALT er stengt og folk valfarter “till landet” hvor det danses rundt påler og spises sild i regnet. (Det regner nemlig ALLTID på midsommer…) Det første året jeg bodde i Sverige var jeg så heldig å få være med opp til Dalarna og feire skikkelig tradisjonell svensk midsommar. For en opplevelse. Selv om denne tradisjonen var litt snål for meg, så likte jeg den veldig godt. Og ja, det regnet. Akkurat da vi satt rundt bordet og spiste sill. Tradisjon tro. (Jeg spiste köttbullar og potatis dog)

God St:hans nordmenn. (Eller hva nå man sier…) og glad midsommar svenskiser!:)

Selvfølgelig; her kommer noen bilder fra midsommarfeiringen for to år siden.

Svenskenes forsøk på bunad…

Her reises denne maistangen, som det senere ble danset rundt. Det var forøvrig bare menn som fikk være med å heise den opp..(hello,lever de på 1800-tallet?)

Arkivert i:Foto, Life in Sweden Tagget med:folkdräkt, majstång, midsommar, Rättvik, st hans

2010

mai 2, 2012 1 kommentar

April/Mars 2010. Jeg bor i den lilla leiligheten ved vannet på Kungsholmen. Gravide B er på besøk og snorker på luftmadrassen. Det feires Valborg i Sverige og vi funderer på hva det er for noe, men innser at det er for kaldt og går hjem for å se på film. Vi oppdager Kulturhuset, henger på Rosendals, prater med ender og forelsker oss i Vapiano. B skriver, jeg jogger. Vi tar bilder av trær og morsome bilskilt. Går tur inne i hjernen og ser ned på regntunge Stockholm fra ei kule over Globen. På denne tiden var jeg glad i å skru opp kontransten på bildene mine,derav gulfargen…Fotointeressen var dessuten ikke all verden. Ble fort lei og alt ble grått. (Derav kontrastskruinga..)

Noen av bildene er B´s og noen er tatt med mitt fantastiske Sony Ericsson mobilkamera. (Pre Iphone og speilrefleks mao….for en teknologisk steinalder….haha)

Arkivert i:Foto, Life in Sweden, Nostalgia, Stockholm Tagget med:djurgården, globen, kristineberg, kulturhuset, rosendals trädgård, skywiev, sony ericsson, torhildsplan tunnelbana, valborg, weekday

Samtale med Sverige 19.03.12

mars 21, 2012 3 kommentarer

Her om dagen fikk jeg en veldig koselig regning i posten. Stockholms stad har slumpa til å betalt meg 30 000 for mye i lønn. Det vil de nå altså ha tilbake. Festlig, ikke sant. Det vil liksom ingen ende ta, og det latterligste av alt, det er ikke min feil en gang. Etter å ha brukt noe sånt som 1,5 time i telefonkø de siste dagene, blitt kobla over hit og dit..osv osv..ja, så nå fant man en løsning på den saken også. En skulle ikke tro det gikk ann å bli såpass korka at en faktisk greide å betale ut en ansatt såpass mye i feillønn. Men dette er Sverige, forstå det den som kan. Jeg har gitt opp hele landet!! At dette skjedde i AUGUST gjør jo saken enda morsomere…

Uansett, er det ikke noe en kan kan gjøre, bortsett fra å betale de sure pengene. Teknisk sett har jeg jo allerede brukt dem. Selv om en får rede på slikt gjennom et passe kaldt og truende inkassobrev, foregikk den egentlige samtalen (noe fiktivt..) slik..

Sverige: øh, du Elisabet…Du skylder oss 30 000

Elisabet: Hm..hvorfor det?

Sverige: Altså..noen trykka på en feil knapp, så vi betalte deg lønn..men vi mente det ikke altså..

Elisabet: Ah..det var de 5000 jeg fikk i desember? Som jeg antok var feriepenger for ferie jeg aldri tok ut?

Sverige: Nja..

Elisabet: Nja…?

Sverige: Altså..det var egentlig fra August, men så skjedde det noe i september, og i oktober. OG i desember da selvfølgelig..

Elisabet: Jeg var sykemeldt da..

Sverige: Ja, men det registrertes ikke..

Elisabet: Jeg har sendt inn alle sykemeldinger som jeg skal…men nå er det jo slik at jeg bor i Norge..Og det har mildt sagt vært litt mye tull fram og tilbake med det meste siden august…

Sverige: Har du sagt fra til arbeidsgiver om det da?

Elisabet: Eh..ja

Sverige: Jaha. Men slik er det. Få penga våre!

Elisabet: Men hallo…har dere ikke noe system på…hvorfor…hæ?

Sverige: Jaha, men slik er det bare. Få penga, ellers sender vi kronofogden, Lucifer, fandens oldemor og Prins Daniel på deg!!

Elisabet: Prins Daniel?

Sverige: Ja, du er vel ingen Prins Daniel-fan du?

Elisabet: Faktisk, så har jeg ingenting i mot Prins Daniel jeg..

Sverige: Ok, Zlatan da?!

Elisabet: Nei, han liker jeg ikke…

Sverige: Så da så. Hva blir det til?

Elisabet: …….det er teknisk ikke min feil altså?

Sverige: JO, alt er din feil. ALT. Du har ikke sagt fra at du har flytta. Når vi tenker oss om, så var faktisk finanskrisen din feil også! Det er din feil at Skavlan snakker rart, det er din feil at det snør, og la oss ikke begynne å snakke om volvo-skandalen…

Elisabet: Min feil det også?

Sverige: Jepp…og den Smørkrisen!

Elisabet: Også min feil??

Sverige: Jepp…Så hva blir det til?

Elisabet: ……

Er det ikke på tide noen gjør noe med dette tullerusk-landet snart? De kan da fadermeg ikke holde på slilk lengre!!!!

Arkivert i:Life in Sweden

Ting jeg savner

mars 12, 2012 2 kommentarer

Jeg savner skikkelig vår. Sånn vår som enda er ørlite for kald, men åhvor sola varmer kroppen i ørsmå øyeblikk etter en lang vinter. Her ute på øya har vi 1) ikke hatt vinter engang (var minus 5 i en dag i januar..) og vi har 2) ikke noe vår heller (var en kort liten dag det også..) Her har det blåst og regna i ett og om hverandre omtrent siden oktober. Jeg kødder ikke. Jeg er så møkklei dette været. Jeg kan ikke fatte å begripe hvordan folk som faktisk bor her holder ut. Jeg bor jo her jeg og…men det er bare i 9 måneder til…(gosh..er det så lenge til året er over altså…..) I fare for å bæsje på leggen, men jeg savner skikkelig vinter. Snø og kulde. Ikke dette forbaska regnet og vind…gah…for et liv!!! (Tulipanene på bildet er fra Stockholmvåren i fjor)

Selvfølgelig savner jeg Stockholm. Jeg savner den byen så jeg holder på å bli knäpp. Jeg hadde lett flytta tilbake dit om det ikke var for bedritne arbeidsvikår/arbeidstider/sjitlønn og det tullete sykelønnsstyret de har der borte. (Som i at en ikke får lønn når en er syk..) Men ja. Stockholm. Det er noe med den byen, for jeg savner ikke Oslo 1/8-dels like mye. Jeg savner faktisk ikke Oslo i det heletatt. Oslo er en drittby. Jeg savner derimot en håndfull mennesker som bor i den byen. Men Stockholm…ah. På bildet er Kungsholmen avbildet. Der hvor jeg bodde nesten under hele Stockholmsoppholdet (med unntak av de 4 månedene i den råtne mugg-leiligheten)

Jeg savner SATS. Så jeg også nesten blir tullerusk. Jeg kan knapt vente til å bli SATS-medlem igjen!! Jeg savner SVENSK SATS, de hadde bedre timer enn i Norge (HVORFOR finnes ikke body combat i Norge f.eks…? Er jo vanvidd!) Jeg savner å booke meg på timer, albue meg frem til yndeligsplassen der fremme til høyre, jeg savner instruktørene…:( Her ute er det jo VIND (prøvd å løpe i storm?) og denne hallen da. Med sitt begrensede inventar. Men hey. Doing my best. Selv om det er grusomt kjedelig og ensformig i lengden…

Jeg savner å orke å løpe 12 km. Det har jo skjedd en klar forbedring de siste månedene. Nå er “rekorden” på 6 km. Men det er jo alikavel bare halvparten av 12. Nå håper jeg virkelig været skjerper seg så jeg kan løpe mere ute. Tredemølleløping er det verste jeg vet…. Oh well…det var dette tålamodet da. SNART!!! Innen sommeren skal jeg greie mila igjen!

Jeg savner at alt er så utrolig søtt på svensk. Hvor søtt er ikke “tårta på burk” sammenlignet med “kake på boks”. Eller “lådor” sammenlignet med skuff. “Dimma” i stedet for tåke. Snyft. Merkelig nok synes svenskene tvertom, at vi norrmenn prater huuuuur gulligt som hellst!

Jeg savner den der lokalavisa for Kungsholmen, som alltid kom gjennom brevsprekken klokka 6 på lørdagsmorgenen…den var så uskyldig og søt på sitt eget vis. Jakten på tremorderen. Uuuuuh, så skummelt det er på Kungsholmen!!

Om en noensinne er i Stockholm..spis på Vapiano. Det var ikke så ofte jeg spiste der igrunn, mest da en hadde norgesbesøk eller skulle unne seg noe.. Men ja, savn. Billig og utrolig god mat med et noe snodig køsystem, som ikke er så snodig når en skjønner det. Også får en gummybears når en har betalt. Mmm

Oh well. Får gå tilbake med de dritspennende sysslene med å gjøre absolutt NADA mens jeg hører på det begredelige regnet der ute. Drittmandag.

Arkivert i:Life in Sweden, Stockholm

Matpakke

februar 27, 2012 4 kommentarer

Det er veldig lite jeg savner fra jobb-livet i Sverige. Nå som jeg er tilbake i gode gamle Norge igjen, kan jeg ikke skjønne hvordan jeg holdt ut der borte. De lange arbeidsdagene, alt for mange barn, trange lokaler hvor ungene har alt for liten plass…Huff.

Det er EN ting jeg savner dog. Varmlunch. Å bare tusle opp til kjøkkenet og ta med seg maten ned. Både det å slippe å tilberede den (selv om det iblandt er et deilig avbrekk å lage mat i en ellers til tider støyende hverdag) men også at det er VARMmat. Da jeg begynnte å jobbe i Sverige syntes jeg dette med varmmat var sært. Middag midt på dagen liksom? Spise pasta klokka 12…wtf? Men nå…åh, jeg savner det. Jeg er så LEI brød, knekkebrød, hvitost og brunost at jeg spyr snart. Jeg er så lei denne matpakkekuturen vi har her. Brød. Brød. Brød. Blæh. Tørt og kjedelig. Varm mat holder deg mett mye lengre. Når vi spiser lunch halv 12 er jeg jo sulten igjen klokka 2. Hvis jeg ikke spiser da, er jeg et vrak ved halv fire. I Sverige var jeg lengre mett på lunchen og selv om jeg måtte spise både en og to ganger til i løpet av arbeidsdagen (jeg holder meg til prinsippet mindre posjoner og spise oftere…) så ble jeg ikke så trøtt og dau som av all dette forbaska knekkebrødet.

Dette mener jeg til tross for at jeg igrunnen er et frokostspiser-menneske. Jeg elsker frokost. Det var en grunn til at jeg alltid spiste havregrøt og egg til middag HVER dag da jeg bodde i Sverige. Hvem orker 2 “middager” i løpet av dagen? (Frokost er jo mye mer enn bare brød også dere….;) )

Med ny barnehagelov på g, hvor fokuset er BARNAS BESTE….hva med å innføre kjøkkenhjelp igjen…? Please.This however, savner jeg ikke. Hver 6. uke må de tydeligvis servere blodpudding. Jeg hater virkelig blodpudding. (Kunne knapt servere det til småtrolla uten å brekke meg og måtte sitte LANGT unna bordet…jeg greier bare ikke lukta….) Blodpudding, bacon og tyttebærsyltetøy. Snakk om delikatesse….

Arkivert i:Life in Sweden, mat Tagget med:blodpudding, brunost

Maling….og Sverige

februar 4, 2012 4 kommentarer

Hadde glemt hvor slitsomt maling er. Phu! Nå sitter jeg med varmepute på skuldrene, for jeg har malt tak. Glemte helt å se på klokka da jeg begynnte, men det var vel rett før 10 og da jeg var ferdig var den halv 2. Gikk inn i et lite malemodus der altså. Nå har jeg lunsjpause før jeg skal gyve løs på vegger. Heldigvis har jeg masse podcaster og lydbok på iphone, så da går tiden ganske fort:)

Vekk med furufarge. Jeg hater virkelig furufarget panel! Det er definisjonen på styggdom og tidlig 90-tall. Good Riddance:) Er igrunnen ikke så inmarri glad i at alt skal være hvitt heller…blir veldig sterilt og kjedelig. (Jeg malte en gang soverommet mitt knallturkis..say no more) Men oh well, “hvitt” passer til alt.(Deet er jo ikke plain hvitt, men fancy avarter..) En får slå til med noen fargesprakende gardiner og teppe i stedet…

Jeg er også ferdig med den kjære försäkringskassan. FOR GODT! Aldri mer. Siste utbetalning var dessuten en del større en jeg regnet med, så en kan jo bare takk og bukk for at de faktisk har tatt seg bryet med å spare penger for meg. (En får se det posetive i det) Helt smertefritt er dessverre ikke Sverige-relasjonen da Skandiabanken først sperra kontoen min pga et lite lusebeløp på minussiden. Greit. Så makulerte de visakortet mitt av samme grunn. Herregud. Disse svenskene og de rare ideene deres. Jeg husker med “glede” prossessen i å få et nytt. Først tar det over en uke å få nytt kort. Så enda en uke for å få koden. Glad jeg ikke trenger dustevisakortet deres uansett! For en gjeng!

Er dessverre noe med Sverige og kvalitet som blir litt feil i mine ører. Det virker av og til som om de driver den siste Sovjetstat der borte. ALT er så forbaska tungvindt og bakfram fra sånn vi kjenner det her.

Oh well…tilbake til malinga…

Arkivert i:Life in Sweden, Smøla

Hen?

januar 30, 2012 3 kommentarer

På Södermalm i Stockholm ligger det en barnehage som heter Egalia. Denne barneagen er ikke som andre. I denne barnehagen finnes nemlig ikke kjønn. I stedet for å si “han” eller “hun” sies det “hen”. Helt seriøst. Her omskrives sanger som inneholder “han” og “hun” til “hen”. Kjønn og likestilling står sentralt i denne barnehagen og alt er gjennomtenkt til minste detalj. Bøker velges nøye ut, helst velges bøker med aleneforeldre (med trykk på foreldre, ettersom de ikke bruker ordene “mamma” eller “pappa” i barnehagen)

Seriøst. Jeg kødder ikke. Den finnes. Virkelig. Spørsmålet er trenger vi virkelig dette? Kan ikke barn bare få være barn? Södermalm, hvor denne barnehagen ligger, er et noe spesiellt område. Det er her rædisene og de som prøver hardest med å være spesielle og ikke som andre bor.(Og der generalliserte jeg overdrevent veldig) Men come on! Hva om en stakkars unge en dag vil ha på seg en prinsessekjole (urelavant om det er en han/hen eller hun/hen)? Eller hva vist ungene leker mor, far og barn? Hva i all verden kler disse ungene seg ut som i rolleleken? Er det ikke litt latterlig å synge “en bussjåfør, en bussjåfør, hen er en person med godt humør”.(En skal selvfølgelig ikke generalisere en bussjåfør som et typsik manneyrke…)

Jeg synes i og for seg at det kan bli vel mye rosa og fluff på ene siden og for mye pistoler, sabeltann og monstre på den andre. Men det finnes gutter som kler seg ut som prinsesser og det finnes jenter som leker monstre. Hva i all verden skal disse ungene gjøre når de kommer i skolen og begynner å kalle alle for “hen”. De kommer jo til å bli ledd av… Er idealet et samfunn hvor det ikke finnes noe som helst forskjell mellom kjønnene? Et slikt samfunn finnes ikke. Desverre. Menn vil aldri kunne føde barn og amme.Ergo forskjellen finnes.

Det høres kanskje litt korttenkt ut, men herremin, dette synes jeg er ren skjær idioti! La gutter få være gutter, jenter være jenter, guttejenter være guttejenter og jentegutter være jentegutter. Amen!

Les mer om Egalia her

Arkivert i:Life in Sweden Tagget med:Eagalia, hen, kjønnsroller

Closure

januar 20, 2012 Legg igjen en kommentar

The end of an era. Jeg hverken bor eller jobber i Sverige mer.

Arkivert i:Life in Sweden

2 år

januar 4, 2012 2 kommentarer

I dag er det to år siden jeg flyttet til Sverige. Med to gigantiske kofferter og en fjellsekk satte jeg meg på bussen. Utrolig at en fikk stappa livet sitt ned til såpass lite, det ble i allefall MYE mer da jeg skulle flytte hjem 1 år og 8 måneder senere. Så der sto jeg plutselig, utenfor seven eleven i frognerveien og venta på taxi. Nøkkel til leiligheten i Bygdøy Alle var levert, leiligheten var vaska og pilla for teiprester. Jeg husker at jeg var spent. Sommerfugler i magen. Jeg hadde lenge drømt om å nettop flytte til Stockholm. Dels fordi jeg var møkklei Oslo, dels fordi jeg var nyskjerrig på svenske förskolar.

Jeg lærte meg fort at personalpolitikk er noe helt annet i Sverige. De ansetter i hytt og gevær der. Min første jobb sa jeg opp etter tre uker. Jeg skulle begynne å jobbe på en nystartet førskole med noen flotte jenter, det var så spennende og nytt. Så kom beskjeden om at det ikke var nok barn og jeg ble flyttet til den førskolen ingen ville jobbe i. Det var grusomt og allerede min andre dag måtte jeg åpne hele førskolan helt alene. Jeg viste knapt navnene til ungene og ikke en eneste rutine. Ikke tok de seg bryet med å fortelle meg hvor jeg skulle åpne heller (førskolen hadde 4-5 avdelinger..) Jeg fikk de verste jobbtidene og de jeg jobba sammen med var en aliks og en meget sur dominerende dame. Huff.

Jobb nummer to ble heller ikke særlig lykka. Sjefen løy til meg på jobbinterjuet. Ingenting av det hun fortalte meg da, stemte. Hun var rett igjenom PILL råtten. Vi var 3 avdelinger. Alle på 16 barn hver under 3 år. Alle skulle begynne samtidig. Kan dere tenke dere kaoset? Det var det verste jeg har vært med på jobbmessig ever. Det var grining dagen lang, ikke rakk vi ta pasuse og spise. Det var virkelig mayhem.Jeg har aldri grudd meg til å gå på jobb, men da gjorde jeg virkelig det.

Min tredje jobb. Du skal starte en ny avdeling sammen med disse menneskene. Flott. 2 måneder senere: det blir ikke noe av. du får jobbe på en annen førskole i stedet. Igjen havnet jeg på avdelingen ingen ville være. Hvor de voksne ikke respekterte hverandre, hvor det ble skreket og ropt. Grusomt. Heldigvis for meg slutta en av personalet på den første barnehagen, så jeg fikk komme tilbake dit. Det var jo også ikke bare bare. Men med tanke på alt det andre, så trivdes jeg der. Det jobber en gjeng helt fantastiske mennesker der. Gode, snille mennesker. Som jeg savner fælt!

Jeg lærte fort at det er mye bedre her hjemme. Tross alt. Jeg lærte mye på godt og vondt. Om meg selv og andre. Jeg ville aldri vært Stockholm foruten. For selv om det var mye kjipt fulgte jeg i allefall drømmen min. Jeg flyttet til et annet land helt mutters alene. Sverige var en fin opplevelse summa sumarum, selv om slutten ikke akkurat var noe å skrive hjem om. Det fikk meg også til å forstå hvor heldige vi tross alt er i dette landet. Hvorfor Norge er verdens beste land og bo i og ikke Sverige.

Men Stockholm…åh. Jeg savner deg!

Pakker..

Den fne lilla leiligheten ved vannet som jeg falt pladask for. Savn!

K-berg 4 ever<3

Sees vi snart igjen?