Jeg følte det i hele kroppen nesten i det øyeblikket jeg satte meg inn i den forbaska audien. I det øyeblikket kjørelæreren ba meg sette på nærlysene og kritisere clutch-bruken min. “Vi har dårlig tid, vi pleier ikke ha tid til å plukke bort de ubetydelige uvanene” fortalte hun meg. Kroppen min strittet i mot “jeg vil ikke, jeg vil hjem”. Jeg har brukt nesten hele natta på å kjenne på angsten. En dust som ikke kan å starte en bil skikkelig en gang. Søvnløs natt…hallo!

Jeg hadde egentlig bestemt meg, da jeg måtte spørre om hjelp til å finne nærlysene, da jeg ikke skjønte hva hun mente for 15. gang. “Jeg drar hjem”. Nå sitter jeg på hurtigbåten. Lettelsen skyllte over meg allerede da jeg gikk ut døra fra det begredelige internatet og var på vei mot togstasjonen. Da togmannen sa “nå nærmer vi oss Trondheim”. Den der gode føelesen av hjemmekjærhet trønderhovedstaden alltid gir.

Intensivkurs var ikke for meg. Jeg er ikke der enda.Jeg vet ikke om jeg noengang kommer til å være rett person for et intensivkurs. Men hvordan kan en vite det på forhånd før en prøver? Å kjøre rundt blandt sauer uten rundkjøringer er tydeligvis ikke nok. Det kom ikke som noe sjokk egentlig. Jeg vet at jeg uansett har tatt riktig avgjørelse. Det stedet der minnet meg for mye om å bli fotfulgt og å ikke få dusje med stengt dør. Andre folks skitt. Steriliteten og mangel på hjemmetrygghet. Det var helt enormt ensomt og ufattelig stusselig. På toppen av alt har jeg blitt syk. Det var ikke bare angst, men noe annet som snek seg frem i kroppen også. Nå er jeg max tett overalt og har vondt i hele kroppen. Samtidig orker ikke kroppen min leve med det der stresset av å ikke prestere. Det er klart jeg kan starte en bil. Men den der nervøsiteten når en får høre at “dette er feil”. Setter seg som en tikkende bombe i kroppen. Jeg trenger mer tid enn hva 14 dager kan utrette.

Akkurat nå har jeg ikke lyst til å kjøre bil. Men det er noe med å ta tyren ved hornene (det hetet så, ikke sant?) Get back on. Øve på å bruke mindre clutch… (en dødssynd om en skal tro kjørelæreren rett) Om jeg noensinne kommer meg hjem. Jeg gikk igjennom en høststorm i Trondheim. (Altså værmessig;) ) Regn og vind. Nå er jeg ikke bare forkjøla, men også blaut fra topp til tå. På toppen av alt går ikke båten engang til Smøla. Smøla er et værmessig hull hvor alle stormene samles.  Hvorfor bor folk der i det hele tatt?

Nå skjønner jeg ikke engang hvorfor jeg er så stressa over hele situasjonen. Hvorfor jeg føler meg misslykka. Jeg må jo bare øve mer. Verre er det ikke. I blandt må en kanksje krisemaksimere for å kunne “get over it”.

Feil bekledning. Det er lett å glemme fortrenge hvor ille været kan være her, når det ikke er mange dagene siden en gikk i shorts..

Den første dagen. Den første kjøretimen. Igrunnen var jeg så nervøs at jeg holdt på å spy. Det var i allefall helt til jeg fant ut at jeg bare var sulten (derav spyfølelsen) Men jau, en er jo nervøs. Nytt sted, ny bil og en kjørelærer som bruker “veien til førerkortet”-begrep. Jeg skjønte ikke halvparten av hva hun ville ha meg til å gjøre. Jeg følte meg også som en dust etter relativt kort tid. Noe som ikke hjelper på kjøreegenskapene. I dag har jeg altså øvd på å starte, stoppe og gire. Hallo? Jeg har tydeligvis lært alt feil. Jeg fikk i tillegg en AUDI…stasjonsvogn. Huff. Også alt dette kjøre inn til kanten, ikke sakke farten, holde hånda på girspaken..det var heller ikke noe håndbrekk på audijævelen og jeg som aldri har skrudd på et nærlys før?? I tilllegg har jeg ikke kjørt på over ei uke og trafikkbildet er totalt uvant! Rundkjøringer? Hæ? Ingen sauer liksom? Rett etter kjøretimen hadde jeg mest lyst til å bare pakke sammen og dra hjem. Drite i alt. Hvorfor kaste bort så mye penger på noe jeg aldri greier uansett? Vil jeg egentlig ha det der plastkortet til 25 000?

Jeg er fremdeles ikke helt overbevist. I morgen skal jeg kjøre mere dog. Flere timer. Medhybelboeren sa også at han brukte et par dager til å venne seg til å kjøre her, det hjalp jo litt på. Dessuten: hvorfor skal ikke jeg klare det, når alle andre gjør det? Antar det skal være lite “kämpig”..

En annen ting som hjalp på humøret var å dra å trene. Det er et treningsstudio like ved her. Formen var helt på trynet dog, jeg har jo ikke trent på nesten 14 dager. Dessuten er ikke kroppen helt på nett enda etter USA og varme/kulde-sjokket den har vært utsatt for. Men det var deilig å bare slippe å tenke på hvor håpløs en kjenner seg og konsentrere seg om noe helt annet en liten stund.

Jaha, så nå sitter jeg her på denne hybelen altså. Jeg har i tillegg fått et rom hvor wifi ikke rekker til. Vurderer å spørre om jeg kan bytte. Det er dessuten småskittent her, nei støvete er vel heller ordet. Det er veldig vandrehjem og internatfølelse. Det lille krypinnet i NY virker jo som rene rama luksushotellet i forhold. Tok noen bilder, men de får meg mest til å ville spy (denne gangen er jeg ikke sulten..)Furumøbler, missmatch, utrolig kvalme gardiner og generell æsjhet…

Finner liksom ikke ord..

De er dessuten veldig glade i utropstegn! Her med strek under faktisk!

Jeg er jo litt av en jet-setter ikke sant. New York forrige uke, nå: Stjørdal. Nuvel. Kontraster. Jeg skal altså henge her i TO uker og bo på hybel. Grunnen: jeg er på intensivkurs for å ta førerkortet. Jikes-o!

Hybelen er greit nok. Ikke mindre, ikke mer. Det er hva det er. Stjørdal er…stor nok for meg til å kjøre i. Rundkjøringer og shit. Hjelp! Antar en får andre utfordringer enn “sauer i veien” her. Regner også med det kan bli litt kjedelig ettersom en ikke har all verden å finne på etter de to kjøretimene om dagen. Men nå kan jeg ikke klage på at jeg ikke har tid til å lese bøker i allefal!

Jeg begynner å forstå gravide som ser nettop gravide over alt hvor de går. Jeg ser nemlig SKILT. Over alt. I tv-programmer, når jeg sykler..ja over alt. Skilt skilt skilt. På torsdag skal jeg bryne meg på teoriprøven. Jeg er så DRITTlei bremselengder, katalysatorer, vikeplikt og fjernlys at jeg snart…spyr. I går kveld kjøpte jeg meg et dagspass på en av disse tusen sidene som tilbyr teoriprøver på nettet. Jeg strøk på 10 av 10 og haddde noe slikt som 14 feil. Total angst og fortvilelse. Til slutt sovna jeg langt etter leggetid og våkna noe sur og grinete. “Dette går aaaaldri.” Etter at jeg kom hjem fra jobb testet jeg på ny, samme side, samme spørsmål. 5 av 5 prøver bestått.Forklar det den som kan…

Aner ikke hvordan dette går jeg. Igrunnen begynner jeg (nesten) å drite i det. Jeg.er.så.lei. Det får gå som det går. Krøss fingra!